Skaperverkets dag i Flakstad

Vi var nok noe spente på hva dette skulle være og hvordan det skulle bli, vi 38 store og små som stilte opp på Jusneset øst for Ramberg rett før kl 1000 søndag 3. juni.

Været var sånn halvveis - og havtåka lå der ute og lurte. Det var ganske vått i terrenget - hadde folk tatt på seg godt nok fottøy. Og var dette noe folk egentlig synes noe om?                    (Alle foto: Ann-Helen Jusnes og Trond Gran)

(38 store og små ventet på starten på Jusneset.)

Men som presten sa før vi startet: En pilegrimsvandring er som livet: Det går litt opp og ned, terrenget kan være både ulent og vanskelig, det er både finvær og uvær underveis. Sånn er det bare. Også på tur fra Jusneset.

Så derfor la vi i vei med en liten bønn og etter å ha sunget de 2 første versene av pilegrimssangen vår, Elias Blix sin "No livnar det i lundar.

(På tur i lettskyet, litt blåsenes vær og 6 grader)

Noen trengte en hånd å holde i på turen. Noen trengte litt veiledning på hvor de burde gå. Noen valgte å gå litt stille for seg selv, noen ville helst gå i lag med andre og prate litt. Men felles for oss alle var at vi bar med oss en bekymringsstein som skulle symbolisere det vi bærer på i livet - og som vi ønsket å legge fra oss hos Gud.

(... og langt der borte ser vi Flakstad kirke. Det faktiske og symbolske målet for turen vår)

En del ganger i livet kommer man til utkikspunkter. Plutselig oppdager man at det har gått noen år, man har lagt bak seg en del - eller at nye horisonter åpner seg. På pilegrimsvandringen kom vi til punktet der vi kunne se kirka klart foran oss, og startpunktet bak oss. Som de pilegrimene vi var, la vi fra oss bekymringssteinen et øyeblikk, vi korset oss i synet av kirka, og så sang vi noen flere vers av pilegrimssangen.

Skaperverket gir oss mange gaver, både av andre mennesker, av dyr og vekster. Som pilegrimer ble vi utfordret til å ta med oss noe som minnet oss om livet og bære også det med oss til kirka, både som takk til vår Skaper og for å minne oss selv på hva vi er en del av.

(... og atter som eit under nytt liv av daude gror)

Etter å ha stoppet ved et vann, en av livets kilder - for å markere dette, krysset vi E-10 og beveget oss over Skagen til kirkegården på Flakstad.

Kirkegården er et sted hvor vi alle må innom flere ganger i løpet av livet. Dit er det både godt og vondt å gå. Det er godt for der kommer våre kjære så nær, og det er vondt fordi det røsker i gamle minner. Men sånn er også livet.

Etter at diakon Jorunn hadde minnet oss om dette ved inngangen til kirkegården, gikk vi bort til gravkapellet hvor prost Ann-Helen minnet oss om at også dette er en del av livet.

Heldigvis stopper ikke en pilegrimsvandring med "av jord er du kommet, til jord skal du bli". En pilegrim har alltid et håp, om ikke alltid en visshet. Et håp som strekker seg bortenfor grav og kirkegård, og som gjør det riktig og naturlig å synge "Alltid freidig når du går" på veien mot kirka.

Vel framme ved kirka stoppet vi opp for å markere at nå var vi framme.

Sokneprest Trond fortalte om gudstjenesten vi skulle ha, og at vi før gudstjenesten, som gode pilegrimer, skulle gå tre ganger rundt kirka - i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.

Så skulle vi gå inn i kirka og legge bekymringssteinen vår ved Herrens alter og den kvisten, den blomsten, det som minnet om livet i oss og rundt oss, på egnet sted.

Og så ble det gudstjeneste med nattverd.

Under gudstjensten fikk vi litt informasjon om og eksempler på matvarer som enten var Fairtrade eller økologiske.

Som Grønn menighet ønsker både Flakstad og Moskenes menigheter å bidra til at fotavtrykket vårt i skaperverket blir lettest mulig, og at de som produserer maten får en lønn det går an å leve av.

På bordet der kirkekaffen stod var det også utstilt noen eksempler på Fairtrade og økologiske produkter vi kan få tak i her i Lofoten.

Og kaffen vi drakk var selvfølgelig en del av dette.