Pilegrimsvandring på Skaperverkets dag

For en pilegrim betyr ikke været all verdens. På Skaperverkets dag forholder man seg til naturen slik den er og ikke slik den etter vår mening burde være, eller slik vi har formet den.

Men hadde været vært bedre hadde kanskje noen flere kommet og gått med. Men det kom folk fra både Flakstad og Vestvågøy i tillegg til moskenesværinger.

Og da vi kom fram til kirka stod det en flokk og ventet som av flere grunner ikke var med på turen. Og sånn er det også noen ganger.

Turen startet fra parkeringsplassen ved Djupfjordbrua. Der begynte vi med å synge en salme og plukke med oss en bekymringsstein som skulle symbolisere det vi bærer på av tunge ting i livet, og noe fra naturen som representerer livet og skaperverket.

Turen hadde sin første stopp ved Moskenes 1000-årssted. Dette skal visstnok ligge i kommunens geografiske sentrum og symboliserer det som er sentralt, det som samler, det som folk har felles i Moskenes.

For en pilegrim er dette også viktig. Det leder tankene hen på det som er det sentrale, de verdiene som er sentrum for livet, tilværelsen og troen. Hva har vi når alt kommer til alt? Hva er umistelig?

Derfra gikk vi videre til et sted som på mange måter representerer det motsatte: Over oss raget et rasfarlig område i Seljelia, rundt oss lå det store og små steiner som hadde kommet ned, og bak oss lå storhavet som hadde hamret fjellet til blankskurte svaberg.

Også for en pilegrim er livet fullt av farer og man har ingen garanti for noe som helst.

Samtidig representerer havet alt det som naturen har å gi. Nærmest årsaken til at man kan bo og leve godt i Lofoten. Havet tar, men sannelig gir det også.

Derfor representerte stoppestedet vårt ytterpunktene i tilværelsen: De store farene og det som skaper og opprettholder liv og mulighet.

(Illustrasjonsfoto)

Neste stopp var ved kirkegården på Moskenes. Dvs vi stoppet først på utsiden av kirkegården for å se inn. For en del mennesker ønsker ikke å gå lenger enn det.

Men noen ganger må man det fordi det kreves av oss, andre ganger kjenner vi at vi bare må. Men kirkegården er et vanskelig sted for mange.

For en pilegrim som vil møte livet og skaperverket slik det er, nytter det ikke å være en betrakter, men vi måtte gå helt inn og møte det kirkegården representerer.

Og der inne kjente vi på ordene som lyder ved hver begravelse: "Av jord er du kommet, til jord skal du bli". 

Men som pilegrimer skal vi få løfte blikket og se videre. For vandringen vår stoppet ikke der. Presten sier ikke bare "Av jord er du kommet, til jord skal du bli", men også "av jorden skal du stå opp".

Derfor la vi ikke fra oss bekymringssteinen vår der, men gikk videre, bortenfor grav og kirkegård, på vei til pilegrimsmålet vårt: Moskenes kirke.

Der ventet en god flokk på oss som valgte å følge oss den siste biten.

Her var vi altså ved målet, om ikke for livet, så i hvert fall for pilegrimsvandringen.

Etter å ha sunget en salme, gikk vi på pilegrimers vis tre ganger rundt kirka - i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, før vi til klokkeringing gikk inn i kirka og la fra oss bekymringssteinen på alterringen sammen med symbolet på livet vi hadde båret med oss.

Dermed fikk inntrykkene fra turen, både alt vi bar med oss av bekymringer og alt det skaperverket gir oss, være med inn i kirken og bli lagt fram for Gud.

Så hadde vi en kort nattverdgudstjeneste der salmer, tekster og tekstbetraktning fokuserte på hva Gud har gitt oss i skaperverket, og at vi som pilegrimer på vei gjennom livet kan få komme fram for Gud med det alt sammen, sånn som vi er.